torsdag 11. april 2013

Isberg av Lars Ove Seljestad



En dramatisk bok om en ung gutts sinne, fortvilelse og ensomhet. Det raser gjennom boken og man kan nærmest ta og føle på de enorme kreftene som fyker rundt i både sjel og bygd.

Tittelen på boken er «Isberg» og er skrevet av Lars Ove Seljestad. Den er utgitt av Aschehoug i 2012, Norge. Prosjektet i boken kan være hvordan en hendelse kan påvirke en person og et menneske sin helhet. Boken beskriver godt hvordan ens tanker, følelser og handlinger blir påvirket av en slik tragisk hendelse.
Det er en dynamisk og kompleks karakter. Han utvikler seg og står ikke stille i handlingen. Dette gjør handlingen interessant og bryter med forventningene til leseren. Vi får mange og overveldende beskrivelser om alle hans tanker, følelser og hvordan dette blir tolket ut ifra hans ståsted. Likevel holder han igjen, og gjør at leseren blir oppfordret til å tenke selv. Dette skaper liv i teksten.

Handlingen foregår i en liten bygd, men den er ikke beskrevet i overflod av detaljer. Boken er relativt kort og derfor mener jeg forfatteren har fokusert på noen få og sentrale situasjoner og beskrevet disse i detalj: på hotellet, skolen, arbeidsplassen og i gaten. Ved å gjøre dette er det også med på å understreke og synliggjøre temaet i boken. Hans ensomhet og sinne kommer tydelig til uttrykk her.  Man blir også invitert til å kunne tolke og gjøre opp sine egne meninger, da handlingen ikke forteller oss om tidsrom fra hendelse til hendelse. Selve beskrivelsene er originale, dramatiske og direkte.

Handlingen er delt i tre deler. Den begynner med grufulle beskrivelser om hvordan raset trekker til seg alt på sin vei. Både folk, hus, mopeder, sykler og mennesker.  16 år gamle Andreas befinner seg i kjelleren og overlever, i motsetning til hans foreldre. Skredet får konsekvenser for Andreas. Nå må han klare seg alene, med ulykken og sorgen hengende over seg som en svartgrå sky. «Eg vil heim til det vanlege. Til alt er som før, vil eg» (Isberg, s. 25) forteller han til seg selv konstant.

Bygden tilbyr krisehjelp på et nærliggende hotell. Mange er hardt rammet, men ikke like mye som Andreas. Mange prøver å vise forståelse, men hans tolkninger avviser deres omtanke og hans raseri flommer. Etter hvert begynner han på skolen, hvor han må skrive en stil med tittelen «Raset». Elevene og læreren vet ikke hvordan de skal takle Andreas situasjon, og resultatet er at de trekker seg unna. Dette gjør ikke hans situasjon noe bedre.

Noen år senere er Andreas begynt å jobbe i farens tidligere jobb i sinkhallen. Her står forventningene i kø, som til Andreas store fortvilelse ikke klarer å leve opp til. Til slutt beskriver forfatteren Andreas tolkning av en situasjon på gaten. «Eg finn meg faen ikkje i det. Fyren på gata har ingen rett. Han har faen ingen rett til å sjå på meg i det heile. Han skal trekke blikket sitt tilbake. Han har faen ingen rett til å stå på gata og glo på meg» (Isberg, s. 122). Her kommer Andreas sitt raseri i form av overtolkning og sinne tydelig frem. Boken ender dramatisk og brått.

Boken har både en rask og noe saktere fremdrift. Forfatteren beskriver enkelte hendelser i detalj, her kan fremdriften være nokså sakte. Boken bygger seg etter hvert opp i både handling og  i Andreas psyke. Vi får etter hvert mer og mer skildringer av tanker, følelser og handlinger.  Fremdriften endres og blir på slutten rask og dramatisk. Kanskje i overkant hurtig?

Komposisjon er delt i tre. Handlingen er nokså direkte og naken. Vi følger karakterens følelser og tanker som bygger seg opp. Denne tredelingen er original og kan gjøre handlingen mer troverdig, enkel og aktuell. Boken beskriver enkelte hendelser som flere kan kjenne seg igjen i og den blir dermed mer solid og troverdig overfor leseren.

Språket er lettflytende og lettlest, men utfordrer likevel vår evne til å sette seg inn i situasjonen ved bruk av skildringer og metaforer. Dette ser vi særlig i tittelen. «Isberg» kan symbolisere karakteren i handlingen. Overflaten er hard, kald og avvisende, men dette er kun en liten del av helheten. Resten befinner seg under overflaten, hans tanker og følelser som kun han selv vet om og beskriver så direkte og nakent. Utsiden er tøff, men på innsiden er det kaos.  I begynnelsen når raset plukker med seg alt på sin vei kan også være et bilde på Askeladden (Morgenbladet , 2.februar 2013)

Dette er en bok som tar for seg et aktuelt og tabu tema som mange kan kjenne seg igjen i. Ensomheten, sorgen, fortvilelsen og raseriet er sentralt og gjør boken troverdig og original. En sterk og beskrivende bok om overlevelse, rett og slett det å kunne være. 


torsdag 3. januar 2013

Bokomtale bok 1


Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

I boken "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" handler om et samfunn og  store beskrivelser om hvordan dette er organisert og bygd opp. Til og med gulvet i en gymsal blir beskrevet i detalj. Handlingen baseres rundt en familie bestående av faren Roy og sønnen Aksel, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede eleven Siri. Gjennom boken følger vi deres hverdag i denne kommunen. Roy sliter med seg selv og sitt selvbilde og han prøver ofte å finne bekreftelse på hans eksistens. Kjerstis liv er til tider veldig krevende i spesialklassen. Hun får også etter hvert et forhold til taxisjåføren Morgan. Boken handler mye om drømmer, våre forhåpninger og livet. Selve samfunnet står sentralt. Alle deler av befolkningen får en plass i denne boken. Både bussjåføren, kjørelærer, sykepleier, rektor, elever og kronprinsen.

Jeg mener forfatterens prosjekt er å fremheve selve samfunnet og dets eksistens. De store kontrastene og hvordan nye sider av en kommune og personer kommer frem i lyset. Å gi hverdagslivet et ansikt.

Innholdet er preget av mye skildringer, beskrivelser og sammenlikninger. Handlingen svermer rundt hverdagslivet i en kommune og i et samfunn. Karakterene er beskrevet og fremhevet som noe helt naturlig hvor vi får vite hva de tenker, gjør og handler, kanskje i overkant mye? Miljøet er beskrevet i stor grad som noe vanlig, men også hvordan dette påvirker oss som mennesker. Spesielt mener jeg dette kommer tydelig frem med tanke på Siri som er funksjonshemmet. Hvordan hun takler samfunnet som er organisert og bygd opp for "vanlige" mennesker. Nye ansikter, nye sider ved vårt hverdagsliv og hvordan kontrastene i et samfunn påvirker oss ulikt. Tempoet i handlingen kunne ofte virke veldig sakte, andre ganger litt kjappere. Dette mener jeg fremhever budskapet og karakterene i boken.

Jeg mener boken var interessant og fikk frem prosjektet i boken på en ny og original måte. Boken var billedlig og litterær, men likevel gav den handlingen, hverdagen og karakterene sin egen profil og sitt eget ansikt i en helt vanlig kommune i et helt vanlig samfunn.